Gutta som sosialt fenomen før og nå.
Substantivformen «gutta», som det er naturlig å oppfatte som en sosiolektisk variasjon av bestemt form av en gutt (Mæhlum m.fl.2008 s.19). Jeg begynte å fundere over hva eller hvem man ser for seg at «gutta» er. Her er noen perspektiver – basert på både egne refleksjoner, undersøkelser og faglitteratur.
«Gutta» har etter hvert blitt et begrep med til dels svært ulike konnotasjoner. Ordet må derfor oppfattes som dynamisk og en del av en stil som forbindes med sosial betydning (Hårstad m.fl. 2013, s. 47). Min konnotasjon til «gutta» strekker seg fra «gutta på skauen» via Jokke og Valentinernes sang Gutta, og Lars Saaby Christensens dikt Gutta, til i den senere tid å gjelde en litt mer udefinerbar gruppe med gutter.
Gutta på skauen fikk heltestatus og kom fra ulike sosiale grupper i hele Norge. Det var unge menn, drevet av kjærlighet, kanskje eventyrlyst og plikt overfor fedrelandet.
Som kontrast vi Jokkes «gutta» som kommer fra Oslo øst, «har opplevd alt» og som «sitter her og kjeder hverandre» (Nielsen, 1990), og framstår som klare antihelter. Et sted mellom disse ytterpunktene finner vi «gutta» til Saabye-Christensen som utgjør en allsidig, men oppløst sosial enhet.
Hvem er så gutta i 2023? Flere sanger fra 2019 og framover som handler om gutta. Et eksempel er Young Potatoes låt Gutta gutta gutta fra 2019. Her er miljøet klart mer vestkant, det er høy bling- og pengefaktor, mye alkohol, og dyrking av et maskulint fellesskap, med holdninger som de fleste ikke synes er ok: «kjøre i fylle det er gutta» (Young Potatoes, 2019). En spørrerunde i en VG2 og VG3 klasse på videregående bekreftet dette bildet av «gutta». Deres konnotasjoner var de kule, men ekskluderende overfor jenter og de som ikke er kule. Videre assosierte de dem med utagerende festing.
Basert på disse eksemplene har konnotasjonene til «gutta» endret noe karakter, men det er fellesnevnere; utrykket er både inkluderende og identitetsskapende innad blant «gutta» og samtidig ekskluderende overfor andre. De har felles verdier, men verdiene har endret seg med tiden. Hvorfor? Tja, det er muligens noe andre kan svare på.
Litteraturliste
Christensen, Lars Saabye,Gutta, 1982, https://www.nb.no/historier-fra-samlingen/lars-saabye-christensens-gutta%EF%BF%BC/
Hårstad, Stian, Opsahl, Toril (2013): Språk i byen, Vigmostad og Bjerke.
Mælum, Brit, Akselberg Gunnstein, Røynealand, Unn, Sandøy, Helge (2008): Språkmøte (2), Cappelen Damm
Nielsen, Joachim, Gutta, 1990. https://genius.com/Jokke-and-valentinerne-gutta-lyrics
Yung Potato, gutta gutta gutta, 2019, https://www.youtube.com/watch?v=_oAbsFh3YsA
I innlegget ditt får du fram korleis forma (det vil seie bunden form fleirtal med a-ending) på eit enkelt ord har sosiale og symbolske funksjonar, altså sosiolingvistisk meining, og det slår meg at dette kunne vore gjort til ei heil bacheloroppgåve; det er ‘berre’ å grave endå djupare i saka. Spørjerunda du nemner, viser korleis innhaldet i ordforma kan variere og truleg oppfattast på ulike måtar, avhengig av kven ein spør. For ikkje mange år sidan var ‘gutta’ ei ordform med svært positive assosiasjonar, når dei gamle skiheltane reiste rundt i programserien ‘Gutta på tur’. I dag får nok derimot mange heilt andre, negative assoisasjonar når dei høyrer ordet guttastemning, som ofte blir knytt til det å oppføre seg nedsetjande mot kvinner. Dynamikken i dette tyder på at godt vaksne og vgs-elevar kan tenkje veldig ulikt om dei gutta dei høyrer om i songen til Jokke.
Eg er heilt einig! Kven er eigetleg «Gutta»? Noko anna eg har spurt meg sjølv, er heller kor denne forma kjem frå? Litt som du stiller spørmsålet i teksten din, med kven «gutta» er, så er derav opphavet og etymologien veldig interessant, ettersom dei mogleg kan svara på spørsmålet. Korleis har det seg at forma «de gutta» har oppstått? Viss ein ser på anna norsk grammatikk, så verkar det som dei kjem frå «de dyra, de husa» altså bestemmt form av intetkjønn i fleirtal. Men kven veit?! 🙂 Spannande er det uansett!
Jeg skal ikke gi meg i kast med å spekulere i hvor a-en i gutta kommer ifra, men har lyst til å nevne «kidsa» som en interessant parallell. Her er den engelske flertalls-s-en med i orden, i tillegg til norsk -a til slutt…