Norge er et land som har veldig mange dialekter. Når man hører om eller tar opp begrepet dialekt er det nok mange som tenker på den kjente skarre r’en fra Vestlandet, eller den berømte Fredrikstad – klangen. Naturligvis knytter vi sammen en formening om individene som bærer på de forskjellige dialektene, basert på dialektene. Men hvordan fungerer egentlig dette forholdet mellom dialekter og identitet?
Først og fremst må man skjønne hva en dialekt i bunn og grunn er. Dialekter kan forståes og være geografisk bestemte språksystem. I den forstand ser vi også de største språklige variasjonene mellom ulike geografiske områder – (Mæhlum & Røyneland, 2023, s.25). Dette gjør det lett å identifisere en trønder eller en bergenser så fort man er på talefot. Dialekter finnes også på det regionale planet. Videre kan en også se dialektforskjeller basert på alder. Ta hjembyen min Kongsberg for eksempel. Der er det vanligere for de eldre generasjonene og snakke med en bredere dialekt en de yngre, som ofte prater mer Oslo lignende. Men dersom du kjører et kvarter ut fra sentrum, er det plutselig mer likhet i språket til de eldre og yngre generasjonene. Jeg tror svaret på hvorfor det er slik har med identitet å gjøre. Selv om det bare er et kvarter unna Kongsberg sentrum er forholdet mellom dialekten og identiteten annerledes. Dette belyser det faktum at dialekt er en måte vi assosierer oss med andre folk, samt stedet vi kommer fra. Sagt med andre ord, Dialekt skaper identitet!
Litteraturliste:
- Mæhlum, Røyneland, (2023), Det norske dialektlandskapet: innføring i studiet av dialekter (2. utgave), Cappelen Damm Akademisk
Hei Erling. Jeg syns du har mange gode punkter, særlig når du ser forskjellen mellom eldre og yngre sin dialekt forskjell.
Hei Erling! Dette er et fint gjennomtenkt og velformulert innlegg som tydelig viser sammenhengen mellom dialekt og identitet. Eksempelet fra Kongsberg illustrerer på en god måte hvordan språkbruk varierer både geografisk og generasjonelt. Du forklarer fagstoffet på en klar og overbevisende måte!
Jeg måtte tygge litt på ordet ‘skaper’, og jeg har landa ned på at jeg har sans for det, for det rommer flere sider ved forholdet mellom dialekt og identitet. På den ene siden kan vi si at dialekten på en måte gir oss en identitetselvfølgelig forutsatt at vi blir bevisst på måten vi snakker på. Men vi kan også si at om vi bruker dialekt bevisst og aktivt, så bruker vi den til uttrykke hvem vi er eller vil være, altså vår identitet. Sagt på en annen måte: Jeg snakker sørlandsk ikke (bare) fordi jeg er sørlending, men jeg går inn for å snakke sørlandsk fordi jeg vil (fortsette å) være sørlending, og fortelle omverdenen om det. Sånn sett har vi to måter å nærme oss spørsmålet på, og en kan si (tror jeg) at verbet ‘skaper’ kan romme begge disse.
Spennende innlegg! Det er interessant å lese om hvordan dialektene kan variere over hele landet og dessuten mellom generasjoner, som i eksempelet med Kongsberg. For noen som lærer norsk som andrespråk, kan dialektene være et ganske vanskelig tema, men likevel er det også interessant å se hvor stort det språklige mangfoldet er i dette landet.