Jeg og min bror er oppvokst med bymål både i hjemmet og i sosiale kretser, men med variasjoner i talemålene våre. Vi har en mor fra Bøler, og en far fra Skedsmokorset, talemål fylt med a-endinger, retroflekse tykke l-er og sammentrekninger (Mæhlum og Røyneland, 2021:57-58). Vi er vokst opp påOslo vest, med tynn l og en-endinger. Jeg ville teste ut våre ulikheter med en Labovsk fremtoning, hadde det noe med hvordan vi ønsker å fremstå?
Jeg utførte et eksperiment der jeg ringte broren min og ba han ta utgangspunkt i at jeg har bedt ham om å handle avisen til meg. Min hypotese var at i en familiesituasjon ville han uttale avisen med a-endelse, trykk på første trykktunge stavelse, altså – avvisa, og en del sammentrekninger i uttrykk som ‘vil ikke’, ‘har ikke’. Når jeg ringte han visste jeg derimot at han var med en venn og hans familie, og jeg mistenkte at han ville gjøre språket mer formelt.
Jeg spurte om han kunne handle avísen, med trykk på i-en, og en-ending. Han svarte – åssen avís ska’rru ha med trykk på i-en, og en sammentrekning av ‘skal’ og ‘du’. Jeg hadde ikke sett for meg at han ville bruke ‘åssen’ istedenfor ‘hvordan’ eller ‘hva slags’. Jeg svarte, at jeg vil ha aftenposten. Du vi’kke ha vg, svarte han og jeg svarte nei, det vil jeg ikke. Han med sammentrekning, og jeg uten. Så sa han – Her har’ ru avísen, denne gangen med et større mellomrom i sammentrekningen mellom ‘har’ og ‘du’, men hvor d-en ble til ‘r’ på grunn av assimilasjon. Det som overrasket meg var at han hverken hadde trykk på v-en i avisen, eller at han hadde a-ending.
Dette lille eksperimentet ledet meg fram til at jeg snakker ‘penere’ enn min bror på et vis, men vi begge blir preget av miljø og situasjon. Når jeg blir ertet av morfar for å snakke for pent, snakker jeg likere min bror, mens når han befinner seg i en situasjon med en venn fra vestkanten og hans familie snakker han likere meg. Dette fordi vi tilpasser oss situasjon og mennesker. Vi er bror og søster med Labovske tendenserhvor vi kanskje villig endrer talemålet for å tilpasse oss visse sosioøkonomiske klasser (Gordon, 2014). Han er Lena fra Døden på Oslo S, mens jeg er Carl I. Hagen på en dårlig dag, med skiftende påvirkning på hverandre fra tid til annen.
Litteraturliste
Gordon, M. J. (2014, 30. juni). William Labov. I Oxford Bibliographieshttps://www.oxfordbibliographies.com/display/document/obo-9780199772810/obo-9780199772810-0195.xml
Mæhlum, B., Røyneland, U. (2021). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. (7.utg). Cappelen Damm Akademisk.
Fascinerende eksperiment! Jeg merker selv at min bror og jeg, i det minste til tider har variasjon i vår dialekt. Han snakker noe «penere» enn meg og i mange tilfeller bruker han «ikke» fremfor «ikkje». Det hadde derfor vært spennende å prøvd et lignende eksperiment på ham, for å ha sett hvilke situasjoner som kan føre til at vi enten bruker like eller ulike dialektiske uttrykk. Takk for en kort introduksjon til Labovske tendenser og «vestkantsmål» og ikke minst for interessant lesing!
Sjølv om det er vanskeleg å konkludere bastant ut ifrå enkelthendingar, er nettopp slike hendingar viktige å vere merksam på, for å kunne komme nærare ei forståing av kva som styrer eller kan styre språkbruken vår. Det finst avhandlingar som berre følgjer éin eller to informantar, og som forsøker å få fatt i og forstå kva som er avgjerande for språket dei bruker i ulike situasjonar. Sjølvsagt er det også viktig å interessant å sjå på større gruppe av menneske og overordna tendensar, men dei gjev ofte ei avgrensa forståing av kva som faktisk motiverer enkeltmennesket. Derimot er di tilnærming eit lite forsøk på nettopp det siste. Me har ikkje moglegheit til å sjå kva som faktisk skjer inni hovudet til den enkelte personen, men gjennom systematisk kartlegging av atferda, kan me kanskje likevel kome nærare ei forståing av det..