Norge er et langstrakt land med masse ulike dialekter, og det er ulike kjennetegn ved dialektene ettersom hvor man bor hen. Austnorsk strekker seg over Telemark og helt til Oppland og Hedmark (se kart). Austnorsk dialektområdet deles igjen inn i midlandsk og austlandsk, som har mange ulikheter. Noe som kjennetegner det austlandske dialektområdet er at det som regel er 1.personpronomen i entall, lavtone og har jamvektsmål (Mæhlum & Røyneland, 2012). Noe som jeg synes er veldig interessant er hvordan søraustlandsk dialektområdet er, det er et område innenfor austlandsk. Grunnen til det er fordi den er sterkt urbanisert og som er under sterkt press fra hvordan de snakker i Oslo-området. Geografisk så ligger det veldig nærme Oslo. Søraustlandsk inkluderer dialektene som er på begge sidene av Oslofjorden, altså tidligere Østfold og Vestfold og nedre delene av tidligere Telemark og Buskerud, men dialektområdet inkluderer ikke Oslokjernen. Jeg har en venninne som er fra Fredrikstad-området som snakker ganske tilnærmet bokmål-skrivemåte, men hun har samtidig mye av dialekten fra dette området. Hvordan dialekten i dette område er er veldig fascinerende i forhold til hvor nært det er skrivemåten (Mæhlum & Røyneland, 2012). I søraustlandsk er det omlyd i presens av sterke verb. Her sier man blant annet blå:ser og kåmmer (Mæhlum & Røyneland, 2012). Venninna mi har gjerne med tykk l også. Flertall av hanskjønnsord er spesielt i søraustlandsk, der det er -ær og -ane/-æne, som i guttær og guttæne (Mæhlum & Røyneland, 2012). Dette er således ikke noe venninna mi sier, men ho forteller at foreldrene sier det. Venninna mi påpeker at hennes foreldre snakker mye bredere enn hva hun selv gjør, og besteforeldrene har enda bredere dialekt. Det er fascinerende hvordan dialekta blir mer utvanna i nyere generasjoner.
Litteraturliste
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.
ja, austnorsk har ein særskild posisjon i det norske dialektlandskapet. For mange er det nært knytt til bokmål, og spørsmålet er kva det skuldast. Er det fordi det er likt bokmål, eller er det fordi mange av oss (særleg oss som ikkje er austlendingar) koplar austnorsk til hovudstaden og tenkjer at Oslo på visse måtar representerer skriftspråket bokmål. I praksis har me då vanskar med å forklare kvar talemålsendringar utanfor Austlandet kjem ifrå. Tenk deg at ein bygde-sørlending skiftar ut dialektformene ‘mi‘ og ‘ikkje’ med ‘vi’ og ‘ikke’. Kjem dei nye formene frå austnorsk talemål (som har høg status), eller frå skriftspråket bokmål? Og kjem formene direkte frå aust, eller kjem dei indirekte, til dømes frå kristiansandsmålet? Det er vanskeleg å svare klart på dette, og kanskje må me tale om samverkande faktorar, som altså fører til at me endrar til former med høgare status.