Jeg har vokst opp i en familie hvor det å bevare dialekten anses som svært viktig. Det er nok også rettferdig å si at vi er en familie som er svært «breie» i dialekten, og selv opplever jeg at mye av min identitet er knyttet til min «venndølske»-dialekt. Det ligger rett og slett en del stolthet i hva jeg sier og hvordan jeg sier det.
Derfor var det ganske sjokkerende da jeg i høst begynte å arbeide på en barneskole i Vennesla- nærmest ingen av elevene bruker de karakteristiske språktrekkene jeg har vokst opp med. Ordet «mi» ser ut til å ha blitt byttet ut med «vi», «he» med «har», «ikkje» med «ikke», «gjænge» med «går», osv. Dersom jeg ber elevene om å «hænte båga i hølla» er det svært sannsynlig at jeg blir møtt med 20 levende spørsmålstegn. Så hva har skjedd?
Mæhlum og Røyneland påpeker at «…språktrekk som har ei meir avgrensa geografisk utbreiing, eller som av ein eller annan grunn blir oppfatta som utprega, avstikkande eller «breie», har ein tendens til å bli erstatta av variantar med eit vidare regionalt eller nasjonalt bruksområde» (Mæhlum & Røyneland, 2012, s.126).
Jeg opplever at dette er svært treffende for de observasjonene jeg selv har gjort. De yngre generasjonene i Vennesla ser ut til å ha en tendens til å snakke «byensk» (kristiansandsk). Vennesla sine unike ord og uttrykk er mulig på vei til å dø ut, til fordel for mer allmenne regionale språktrekk. Jeg synes utviklingen er både kjip og trist. Jeg tenker at dialekter er med på å skape variasjon og ulikhet, og på samme tid identitet og likhet. Jeg håper derfor at den yngre generasjon også etter hvert kan finne noe stolthet i å bære en unik og vakker bygdedialekt.
Litteraturliste
Mæhlum, B. & Røyneland, U. (2012). Det norske dialektlandskapet: Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.
En god observasjon av hva vi dessverre kan oppleve i flere dialekter. Om de faktisk er i ferd med å dø ut, vil jeg si at en slags vasking av dialekta foregår, men samtidig er det og en påminnelse til de som holder på dialekta si om å fremsnakke den og vedlikeholde den både i dagligtale og i skriftspråket om mulig. Veldig enig med deg at dialektene våre gjør oss både unike og mer personlige enn om vi alle skulle «uniformert oss» i samme talemål, og dialekt.
Observasjoner jeg er enig i og har fulgt utviklingen av i over 20 år i kraft av lærer på en videregående skole i Arendal. Lokale dialekter snakkes av få unge etter mine erfaringer. Et flertall i klassene snakker det man kaller et standardtalemål, noe som fungerer som en norm eller normideal for et større språksamfunn.(overlokal i følge Mæhlum). Dannet østnorsk eller talt bokmål ser ut til å ha fått mer prestisje og posisjon.
Dette er både interessant og overraskande (eventuelt sjokkerande, som du sjølv skriv). Vennesladialekten er godt kjend i regionen, og ein har undra seg over at han har verka så annleis og stabil samanlikna med talemålet i Kristiansand, som elles synest svært dominerande. Dersom det du beskriv, er dekkjande og ein allmenn trend blant unge venndølar, er det litt dramatisk, i fagleg meining, og det fortener ei grundig undersøking. Paradokset er at ei slik endring eigentleg er både forventa og normal, og det høver med det du viser til frå boka til Mæhlum og Røyneland (2012). Men altså: Sjølv om det er interessant og normalt, er det også lov å vere skuffa og lei, for det er nok sant at ei dialektendring vil utfordre korleis venndølar tradisjonelt har sett på seg sjølv.