Jeg og to kompiser har et program på lokalradioen i Lillesand. En av spaltene vi har heter “E seiår det bare”, der vi leker oss med ordboka “E seiår de bare! – lillesandsdialekten i ord og uttrykk”. I spalten velger en av oss ut “gammeldagse” ord, også skal de andre gjette hva ordene betyr, noe som er overraskende vanskelig! Hvem kunne for eksempel tenke seg at ordet “bahyssje” betyr “diger dame”?
Det morsomme er at vi nå har tatt noen av disse gamle ordene inn i vår dagligtale, mest som en intern vits, men også utad til andre. “Det var lauent!” kan vi eksempelvis si om noe dumt, etter vi så i boka at ordet “lauent” tilsvarer “kjipt”. Når vi bruker ordene blir folk nysgjerrige, og de gamle ordene sprer seg videre. Nå kan vi samles på fester der alle slenger inn disse dialektuttrykkene som om det var normalen for vår generasjon.
For oss har dette vært et morsomt eksperiment for å bringe tilbake litt av det tradisjonelle “Lillesandske”, ettersom Lillesands-dialekten blant oss yngre har blitt mer og mer “anonym” og preget av regionalisering fra Kristiansand og generell standardisering.
Da vi var yngre var det ukult å snakke bredt, mens nå syns vi plutselig at gamle ord og uttrykk er gøy, og er noe som bidrar på å gjøre oss unike som nettopp Lillesandere. For oss har det snudd fra at det er lite prestisje i våre lokale språklige varieteter, til at vi nå liker å fremheve disse varietetene og identifiserer oss med dem. Språket har tross alt en sterk identifiseringsfunksjon (Sandøy, 1996, s. 137), noe vi først nylig har lært oss å sette pris på. Og hvis gamle navn som “Solveig” og “Åse” er blitt populære igjen, hvorfor kan ikke gamle ord som “lauent” og «bahyssje» også bli trendy igjen?
Kilder
Røyneland, U. & Mæhlum, B. K. (2012) Det norske dialektlandskapet : Innføring i studiet av dialekter. Cappelen Damm Akademisk.
Sandøy, Helge (1996) Talemål, kap. 5. Novus forlag. Hentet fra: https://www.nb.no/items/eba25275ec590069f87487e1770da44e?page=11&searchText=talem%C3%A5l%20sand%C3%B8y
Så kult at dere prøver å «ta tilbake» dialekten deres! Kjenner meg veldig igjen i det du sier om at dialekten deres er blitt litt «anonym» grunnet regionalisering. Det har bærer også min «venndølske» dialekt preg av. Jeg håper virkelig at ord som «lauent» og bahyssje» blir trendy igjen, slik at vi igjen kan fremme det unike og skape mer variasjon i det norske språklandskapet!
Det er alltid gøy med gamle ord, særleg når dei er veldig lokale og ukjende for utanforståande. Dessuten nemner du noko som mange truleg kjenner seg att i: Når dialektane blir utjamna innanfor større regionar, så forsvinn ofte dei lokale kjennemerka, til dømes små variasjonar i tonefall, vokalkvalitetar eller bøying. Då kan det vere godt det finst noko lokalt som kan ‘revitaliserast’, om ikkje anna for å gjere eit poeng av den lokale tilhøyrsla som mange kan kjenne på. No viser det seg ofte at mange ord som ein trur er veldig lokale, ikkje alltid er det likevel, men dei to du nemner, trur eg må vere lite utbreidd på Sørlandet, i alle fall i den tydinga du nemner. Ofte er det gamle lånord frå andre språk, men det kan også vere gamle norske ord som har fått ei dialektform eller eit innhald som er ukjent andre stader.